lørdag 28. juli 2012

Usynlige venner

Min bror hadde to usynlige kamerater da han var liten.
JEG så dem jo SELVFØLGELIG ikke (som alt annet, så så jeg ikke dem heller).
Det var ingen tvil om at HAN så dem.
Det var to voksne karer som jobbet i tømmerskogen og på småbruket ellers.
De het Ola og Krestian
 (Ola med en tjukk L, så det hørtes mer ut som Orla, ikke en måte å uttale Ola på på 70-tallet).

Ola og Kresian fulgte min bror i mange år.
Vi kunne høre han drev med leketraktoren ute, og skravla gikk.
Så hadde han opphold i skravlinga, lyttet og svarte på noe de hadde sagt.
De holdt på i skogen, Ola og Krestian felte usynlige trær, mens min bror knakk en og annen kvist. Hugging, det var det de var på da. :-)
De kjørte høy på låven med leketraktoren og hengeren.
De holdt på i fjøset.
Når min bror skulle bort sa de alltid hadet til hverandre.
De snakket "karslig" sammen.

En dag kom min bror løpende i full panikk fra låvebrua.
Hoiet og skrek, det hadde vært en ulykke.
Han hadde kjørt på Ola på låvebrua, rygget rett på ham med hengeren.
Hengeren sto nå over Ola, og jeg måtte komme og hjelpe til.
Jeg skjønte at det ikke var noen bønn, jeg måtte bare bli med.
Denne gangen var det ikke rom for fornuftig tale.


Vi løftet vekk hengeren.
Min bror bøyde seg og tok tak i lufta, og ba meg ta hodet.
Vi måtte få Ola opp i hengeren så han kunne gravlegges.
Jeg bøyde meg med da halvhjertet og tok i lufta og "løftet".
Min bror satte i gang å skrike til meg.
"Du må da itte ta å løfte'n i øra! Ta tak under hue hass!"
Da hadde jeg fått nok av hele "leken" og sa at dette får du og Krestian ta dere av.
Men nei, det kunne de ikke. Han Krestian var død, sa min bror.
Ola hadde felt et tre over ham for noen dager siden.
Han lå begravd i skogen, og dit skulle han kjøre Ola også.

Vel, jeg tok bedre tak der jeg trodde hodet kunne være på den usynlige gubben, og vi løfet ham opp i hengeren. Min bror dro avsted, forsvant bak fjøset og ut i småskogen, var borte ei stund for så å komme tilbake og aldri nevne disse figurene mer.





Hva var dette?
Hvorfor kvittet han seg med dem på denne måten, ved å ta livet av dem?

Nå sier han at alt bare var i fantasien hans, men jeg tviler...


Hva tror du?!


Noen linker med teorier:
http://www.webpsykologen.no/artikler/hvorfor-har-barn-usynlige-venner/
http://www.forskning.no/artikler/2005/januar/1104835344.88/
http://www.klikk.no/foreldre/smabarn/article643537.ece
http://www.helsenett.no/index.php?option=com_content&view=article&id=16365&Itemid=97


3 kommentarer:

  1. Oj....
    Nå satt jeg helt på nåler her å kjente på hver fortvilelse over Ola og Krestian og hugging og denne ulykken...

    Veldig-veldig godt skrevet, dette fenget meg enormt og noe av det bedre jeg har lest noen sinne! Oj..Svett ennå jeg..

    Go kos og gørande glad i deg<3

    SvarSlett
  2. Dette var litt morsomt å se, jeg har en lillesøster og da vi var små hadde hun en usynlig lekekamerat også. Hun er 9 år yngre en meg, defor husker jeg det så godt. Hun satt hele tiden å lekte å førte samtaler med denne lekekammeraten sin. Hun så, men ikke vi:)

    SvarSlett
  3. Så morsomt. :-) Hvor ble det av dem, husker du det?
    Min bror sine forsvant jo ganske dramatisk.

    SvarSlett