Hvem holdt jeg på å ta med meg?

I sommer lå jeg noen dager ekstra på sykehuset i forbindelse med en fødsel. Jeg ville hjem, var lei folk rundt meg hele tiden og lukta av sykehus syns jeg lå rundt meg som en sky...
Jeg ville bare hjem å være mor.
Det endte med at jeg brukte inngangen på baksiden av sykehuset noen kvelder, bare for å kunne komme meg ut og sitte i ensomhet en liten stund.
Det plaget meg mindre at de eneste stolene der var plassert godt ute av syne og ved kapell inngangen. Jeg tenkte jo en tanke eller to om at jeg kanskje ikke var "alene" i området, men jeg var langt i fra redd der jeg satt og nøt stillheten.
Den tredje kvelden jeg satt der sånn helt for meg selv ble det hele plutselig ubehagelig når jeg skulle gå fram igjen. Jeg fikk en så klar fornemmelse av at noen kom opp bak meg på høyre side og ville gå med meg inn igjen. Følelsen var så sterk at jeg lurte på hvorfor jeg ikke hørte noen skritt bak meg. Jeg kjente personen var der og jeg ble faktisk overrasket da jeg snudde meg og det ble klart for meg at jeg var der helt alene.
Følelsen ble helt borte med en gang jeg kom rundt veggen og var i lampelys igjen.
Det ble den siste kvelden jeg gikk ut der for å sitte helt alene. Jeg kjente på følelsen for min egen del og den skremte meg ikke, men tanken på at jeg kunne dra med meg noen inn igjen på sykehuset og inn på avdelingen for de aller minste og sårbare gjorde at det ble feil for meg.

Holdt jeg på å ta med meg noen inn igjen på sykehuset?
Ombestemte denne noen seg og ble igjen ute?
Eller greide jeg å spærre så raskt at det var jeg som satte igjen denne noen utenfor?

-Astrid.